Derfor fungerer ikke straff og kunstige kosekvenser, og hva vi kan gjøre istedenfor
Hvorfor straff og voksenstyrte konsekvenser ikke fungerer.
Vi oppdrar ofte våre egne barn slik vi selv ble oppdratt.
Mange av oss ble oppdratt med en autoritær, kontrollerende tilnærming, hvor vi skulle ses, men ikke høres!
Fikk vi raserianfall (følelser ute av kontroll) var veien til rommet kort. Gråt vi, fikk vi beskjed om at det ikke var noe å gråte for eller at «dette går bra, opp igjen».
Våre følelser ble ikke tatt på alvor. Vi lærte ikke å håndtere vanskelige følelser som små, derfor strever så mange av oss med å håndtere våre følelser som voksne.
Derfor strever vi også med å møte barna på deres vanskelige følelser
Når barna utfordrer oss med atferden sin, blir vi emosjonelt dratt tilbake til den gangen vi var små og følte oss hjelpeløse. Følelsene våre tok overhånd (raserianfall, utagering), vi ropte om hjelp og fikk beskjed om å dra oss på rommet.
Dette har satt sine indre spor, det kan ha skapt indre sår!
Vi må nå jobbe med vårt indre barn.
Før vi får barn tror vi at vi skal oppdra barna. Etter at vi har fått barn forstår vi at det er oss selv vi må oppdra.
Den eneste du kan forandre er deg selv, og når du endrer deg, så endrer også barnet seg.
Så enkelt, men allikevel så vanskelig.
Hvorfor det er viktig å ha troen på denne tilnærmingen?
En av de vanskeligste utfordringene vi foreldre blir stilt overfor, er å skape orden på et barn oppførsel.
Hvordan kontrollerer vi et barn som ikke klarer å kontrollere seg selv?
Hvordan få et barn til å gjøre noe det ikke vil?
Hvordan få barnet til å høre etter?
I vår kvikkfiks-kultur med fokus på å oppnå kortsiktige resultater, betyr oppførselen alfa og omega. Hvis vi oppnår «lydighet», om det så bare er for øyeblikket, klassifiserer vi metoden som vellykket.
Men når vi tar tilknytning, selvfølelsen og sårbarhet med i regnskapet, oppdager vi at metoden som tar sikte på atferden, som kontrolltiltak, kunstige konsekvenser og inndragning av goder, er selvødeleggende.
Vi skyter oss selv i foten ved å bruke denne tilnærmingen. Den fungerer tilsynelatende på en toåring og en seksåring, utfordringene kommer når barna våre starter på skolen og blir ungdommer.
Vi kjører inn i en blindvei.
Uten en god tilknytning har vi ingenting!
Det er tilknytningen vi skaper til barna våre når de er små, som avgjør om barna hører på og respekterer oss som ungdommer.
Dette er viktig å ha i bakhodet.
NB! Barn tåler at vi gjør feil, de lærer faktisk av det også. Men det er viktig å forstå at den autoritære kontrollerende tilnærmingen ikke er veien å gå dersom vi ønsker robuste barn med god psykisk helse, eller dersom vi ønsker barn som hører på oss og respekterer grensene våre.
Straff skaper et negativt forhold og medfører «indre emosjonelle sår» i barnet. Time-out for å lære barn en lekse eller andre metoder for å «slå hardt ned på atferden» skaper avstand mellom oss og barnet.
Når vi ignorerer barn som svar på et raserianfall, isolerer barn som har «oppført seg dårlig» (mister kontroll over sine vanskelige følelser) eller lar være å vise kjærlighet, ja, da undergraver vi barnets trygghetsfølelse.
Når vi kommanderer barn hit og dit, skaper vi motstandsvilje – og det vil også bestikkelser og belønninger gjøre.
Hvilke metoder kan vi da bruke?
Det finnes mange trygge, naturlige og effektive måter vi kan bruke for å påvirke barns atferd.
Noen av dem kommer spontant hvis vi slutter å bekymre oss så mye om hva vi skal gjøre, og i stedet fokuserer på det som virkelig er viktig i oppdragelsesprosessen – nemlig TILKNYTNING.
Så hvordan kan vi jobbe med tilknytningen 👇
Gi masse positiv oppmerksomhet.
Alenetid med barnet – det viktigste tiltaket for å forebygge utfordrende atferd. Hvorfor? Fordi i leken møter du barnet på så mange grunnleggende behov og følelser. Det å føle seg sett, hørt og forstått. Det å føle seg betydningsfull for den viktigste personen i barnets liv – deg. Det å føle en viss kontroll over eget liv (autonomi). Listen er lang.
Ekte tilstedeværelse – det vil si bort med telefonen, av med TV og bort med tanker om alt som burde ha vært gjort. Barn trenger ikke timevis, de trenger ekte tilstedeværelse.
Jobb med egne holdninger og tanker – gå fra «barnet mitt ER vanskelig» til «barnet mitt HAR det vanskelig». Her ligger den største jobben til de aller fleste av oss.
Forstå at det aldri er barnet som er problemet, men måten du møter barnet på. Ja, du kan ha et barn som krever mer av deg enn det andre barn gjør. Dessverre er det ingen kvikkfiks, jobben må gjøres uansett, og den vil være tøffere for deg enn for mange andre. Søk hjelp på helsestasjonen dersom du føler deg utslitt og rådvill.
Tro på at barnet ALLTID gjør så godt det kan, selv om det ikke alltid får det til. Det blir din oppgave som forelder å anerkjenne at barnet gjør så godt det kan, og prøve å hjelpe det med å finne andre og bedre måter å lykkes på. Barnet trenger anerkjennelse og kjærlighet selv om det ikke lykkes!
Ubetinget kjærlighet.
Connection before correction – gå inn i lek med barnet noen minutter FØR vi ber det om noe. Gjør gjerne en lek ut av hverdagslige gjøremål som må gjennomføres.
Lek istedenfor krangel – lek er nøkkelen til å gjøre hverdagen sammen med barnet enklere. Krevende for oss voksne? Yes! Men uvurderlig dersom vi ønsker en hverdag med mindre krangling og færre maktkamper‼️ Det handler ikke om at du skal sitte og leke med barnet i timevis, det handler om å gjøre de hverdagslige gjøremålene du likevel må igjennom i løpet av en dag, litt mer spennende (vi anbefaler boken Lek istedenfor krangel av Lisa Mannberg.
Get Curious not Furious – se på atferden som en form for kommunikasjon og ikke som noe slemt barnet gjør: «Hva er det barnet mitt prøver å fortelle meg ved å slå lillebror, og hvordan kan JEG møte barnet mitt på en måte som bevarer og styrker båndet mellom oss?» «Hvordan kan jeg møte barnet mitt på en måte som forebygger utfordrende atferd?»
Svaret er ofte ekte tilstedeværelse og positiv oppmerksomhet.
Jobb med å møte barnet på dets følelser og emosjonelle behov: «Det er ikke rart du er sint når lillebror tok leken din» (følelsene), gi trøst og trygghet (emosjonelle behov). Og nei, vi belønner ikke «dårlig oppførsel» (følelser ute av kontroll) ved å gi et barn som mister seg selv en kos.
Vi møter da barnet på dets emosjonelle behov.
Barn vet nesten alltid hva som er rett eller galt, men de færreste klarer å håndtere de vanskelige følelsene sine når de blir frustrerte. Det hjelper ikke å vite at det ikke er lov å slå dersom følelsene tar overhånd. Da må vi starte å jobbe med det som egentlig er utfordringen til barnet – følelsene, og ikke ta hundre samtaler om hva som er rett eller galt.
Det er først når du klarer å møte barnet på dets følelser og emosjonelle behov at den atferden du ønsker mindre av faktisk avtar 💛
Sett grenser, samtidig som du møter barnet på sine følelser: «Det er ikke rart du ble sint når du hadde så lyst på is, og så må du vente helt til lørdag» -– deretter tåle at barnet blir sint, og stå i følelsene sammen med barnet. Barnet trenger å få kjenne på vanskelige følelser samtidig som du bevarer roen og er der som en trygghet, for så etter hvert å lære seg og håndtere disse vanskelige følelsene på en god måte.
Bruk visuell dagsplan – skaper forutsigbarhet og trygghet.
Lag regler sammen med barna, slik at de vet hva som gjelder i sin familie. Skriv gjerne reglene på et ark og klipp ut bilder til hver regel.
Når fokuset vårt er på oppførselen, tar vi sjanser som truer selve grunnlaget for vår evne til å oppfostre:
Vårt forhold til barna.
Dette er helt avgjørende, men utfordrende å huske på når det stormer som verst.
For ja, den autoritære, kontrollerende tilnærmingen fungerer på kort sikt – kjefting, tomme trusler og fjerne goder kan være svært effektivt der og da. Med det skaper vi en frykt i barna som gjør at de hører på oss, men dette er ikke effektivt for å oppnå det som egentlig bør være målet vårt med oppdragelsen.
Et barn med en god selvfølelse
Et robust barn med god psykisk helse
Et trygt og godt forhold mellom oss og barnet
Ønsker vi barn som tilsynelatende oppfører seg pent, eller barn med en god psykisk helse?
Lyst til å bli med oss et steg videre?
Ta teori over i praksis, tilpasset ditt hektiske småbarnsliv.
Gjennom kurset "Små barn med store følelser" lærer du steg for steg hvordan du 𝐛𝐞𝐯𝐚𝐫𝐞r 𝐫𝐨𝐞𝐧 (og vettet 🙈) 𝐧å𝐫 𝐝𝐞𝐭 "𝐬𝐭𝐨𝐫𝐦𝐞𝐫" (aka raserianfall, utagering eller kasting av leker),
....𝐬𝐚𝐦𝐭𝐢𝐝𝐢𝐠 𝐬𝐨𝐦 𝐝𝐮 𝐡𝐣𝐞𝐥𝐩𝐞𝐫 𝐛𝐚𝐫𝐧𝐞𝐭 𝐝𝐢𝐭𝐭 å 𝐬𝐞𝐭𝐭𝐞 𝐨𝐫𝐝 𝐩å 𝐬𝐢𝐧𝐞 𝐟ø𝐥𝐞𝐥𝐬𝐞𝐫 𝐢𝐬𝐭𝐞𝐝𝐞𝐧𝐟𝐨𝐫 å 𝐬𝐥å, dytte 𝐞𝐥𝐥𝐞𝐫 være hardhendt mot lillebror.
Du lærer geniale strategier som får ditt viljesterke barn til å 𝐞𝐧𝐤𝐥𝐞𝐫𝐞 𝐬𝐚𝐦𝐚𝐫𝐛𝐞𝐢𝐝𝐞, 𝐡ø𝐫𝐞 𝐩å 𝐝𝐢𝐧𝐞 𝐛𝐞𝐬𝐤𝐣𝐞𝐝𝐞𝐫 𝐨𝐠 𝐭𝐚𝐤𝐥𝐞 𝐞𝐭 "𝐧𝐞𝐢" 𝐮𝐭𝐞𝐧 å 𝐛𝐥𝐢 𝐬𝐢𝐧𝐭 🖐
