Det er aldri barnets ansvar å tåle det som skjer, det er de voksnes ansvar at det ikke skjer!

Jeg gruer meg til å legge mitt eget barn, fordi jeg vet at han ikke kommer til å høre, og det hele ender med et kaos fullt av sinte følelser 😞

Da barnet mitt ikke reagerer den tredje gangen jeg ber han komme kjenner jeg at irritasjonen bygger seg opp. Det dukker opp tanker som «jeg er en dårlig mamma», «hva har jeg gjort galt siden han ikke hører på meg», «han oppfører seg som en uoppdragen unge», «hvorfor kan han aldri høre på meg», "jeg er såååå lei" «jeg orker ikke mer».

Det dukker opp mange negative tanker om meg selv og barnet da han ikke hører på meg. Jeg føler at dette er håpløst og jeg blir sint. Jeg kjenner en vond klump i magen, og en tom følelse i hele kroppen – det føles så ufattelig håpløst. Jeg føler meg liten, at jeg ikke strekker til. At jeg ikke er verdt at han hører på meg. 

Jeg tenker at jeg ikke mestrer å være mamma, at jeg er en dårlig mamma siden han ikke hører på meg og ikke viser meg respekt. 

Så blir jeg skikkelig sint, så altfor sint, hever stemmen (men det hjelper ikke), da mister jeg fullstendig kontrollen. Det vokser og vokser inni meg. Hjertet slår raskere, jeg kjenner at jeg blir varm, alle musklene spenner seg og jeg får så lyst til å bare skrike til han. Ofte skriker jeg.

Alle tanker om å bevare roen, være tålmodig, snakke rolig og være den trygge mammaen han trenger blir helt borte. Helt borte. Tunnelsynet går på og det går i svart. Jeg mister meg helt. Så drar jeg han med meg i armen inn på badet, litt for hardt. Pusser tennene i sinne, han skriker. Alt går så fort, og jeg er så sint. Han er så sint og skuffet over meg! Så får jeg endelig lagt han. 

Da kommer den endeløse dårlige samvittigheten, og jeg føler meg som verdens verste mamma, igjen. Tårene triller nedover kinnet mitt. "Hvorfor må vi alltid ende dagene slik, og hvorfor klarer jeg ikke å bevare roen og være den trygge gode mammaen jeg egentlig ønsker å være" 😔 Jeg føler jeg har mistet meg selv helt, og verken har kontroll over meg selv eller sønnen min. Dette er sårt og tøft. Kjenne på følelsen av å ikke mestre å hjelpe sitt eget barn.

Han har sovnet. Da går jeg inn på rommer, ser på min nydelige sønn som jeg elsker over alt, som ligger der så uskyldig, stryker han over kinnet og sier "unnskyld, det skal ikke skje igjen".....

Dette var hjemmesituasjonen her i en lengre periode. 

Jeg snakker høyt om dette fordi jeg vet at det ikke er unormalt. Men selv om det ikke er unormalt er det viktig at vi foreldre forstår at det er vårt ansvar å endre denne situasjonen 💕

Close

50% Ferdig

Legg igjen epost, så får du Raserianfall Guiden med en gang! 😍

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Nina Og Espen med inspirasjon og tips om hvordan du kan jobbe og skape samarbeid med barnet, også der ting har vært fastlåst, vanskelig, og kanskje også “eksplosivt”.  Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.