Hvordan møte barnets vanskelige følelser 💕

 

Neste gang barnet ditt får raserianfall, spytter, svarer deg spydig, sier "dumme mamma/pappa, jeg hater deg" eller slår, så vil jeg at du skal tenke over hvordan DU ønsker å bli møtt etter å ha "mistet deg selv"?

Etter å ha kjeftet for mye på barna, skreket til de og sagt ting du angrer på, og sitter igjen med verdens dårligste samvittighet. Barna har endelig sovnet etter nok en kveld hvor du ble altfor sint, og du kjenner tårene presse på. "De er jo så søte og uskyldige der de sover". Du går innom rommet for å gi de et kyss på kinnet, og lover at i morgen skal bli en bedre dag.

Du føler deg mislykket som mamma eller pappa, føler skam over oppførselen din.

"Hvorfor ender det alltid med at jeg blir så sint".

Føler deg akkurat slik barnet ditt føler seg etter å ha "mistet seg selv"...

Det er vondt både for store og små!

Husk at du er ikke alene, men det nytter å jobbe med seg selv.

Hva ville ha hjulpet deg i denne situasjonen? Hva ville ha fått deg til å føle deg bedre etter å ha gjort noe du angret på?

Kjeft? Straff? Kunstige konsekvenser? Blitt fratatt goder? Fått beskjed om at dette var dumt (noe du allerede vet!), eller blitt møtt med forståelse for at alle mennesker kan dumme seg ut, selv om vi vet bedre.

Ubetinget kjærlighet ❤️

En klem og noen som anerkjente dine følelser? UTEN å dømme deg!

 Når vi føler oss bedre, får vi også et ønske om å gjøre det bedre ❤️ 

Akkurat som barna!

Hvorfor tror vi at barna trenger noe annet enn oss? Tror vi at barna ikke har de samme følelsene som oss? Hvorfor tror vi at barna lærer å oppføre seg bedre, ved å få de til å føle seg verre? Er det ikke like vondt for barna å få kjeft og straff som for oss voksne? 

Eller er det våre egne følelser som stort sett kommer i veien for å møte barna på en god måte? 

«Vi oppdrar ofte våre egne barn slik vi selv ble oppdratt».

Vi oppdrar ofte våre egne barn slik vi selv ble oppdratt, dersom vi ikke bevisstgjøres og jobber hardt med oss selv for å endre vår væremåte og tilnærming overfor barna.

De aller fleste av oss er oppdratt med en autoritær kontrollerende tilnærming, hvor vi skulle sees, men ikke høres. Ble vi lei oss fikk vi beskjed om at det ikke var noe å gråte for. Det var ikke fokus på å trøste og møte oss som barn på våre følelser. Fikk vi raserianfall, altså mistet kontrollen over våre vanskelige følelser, fikk vi kanskje beskjed om å gå på rommer for å roe oss ned. Dvs. når vi mistet kontrollen over oss selv, og trengte våre foreldre som mest, trengte at de erstattet den tryggheten vi selv hadde mistet, så ble vi forlatt alene.

«Våre behov og følelser ble ikke tatt på alvor da vi var små, og dette har satt innvendige spor, innvendige «sår», som vi må jobbe med i voksen alder». 

Vårt "innvendige barn" som raskt blusser opp når vi blir trigget av barna våre. Det barnet som ikke ble hørt som liten, og opplever akkurat det samme nå når barna våre utfordrer oss med atferden sin.

Hva skjer da?

Jo vi blir emosjonelt dratt tilbake til den gang vi følte oss små og oversett, og dette gjør vondt.

Vi blir desperate og vil raskt ut av disse vonde følelsene, og BOOM, så står vi å skriker på barna for å prøve å få slutt på oppførselen vi ikke liker. Prøve å få slutt på de vanskelige følelsene som blusser opp i oss selv. Vi glemmer at den atferden barna viser ofte er helt normal, men at det er våre egne følelser som ødelegger. 

Ikke nok med at vi skal hjelpe barna å håndtere sine vanskelige følelser, vi må jammen starte å jobbe med våre egne også. Det er en enorm krevende jobb.

Barn er små mennesker med akkurat de samme følelsene som oss!

Vi må slutte å henge oss opp i selve atferden til barna. Atferden er bare et symptom på følelser ute av kontroll, følelser ute av kontroll fordi vi mest sannsynlig har oversett et behov har hos barnet, og vi vil aldri klare å løse problemet ved å jobbe med et symptom. Det blir det samme som å ta Paracet når vi har et åpent brudd, vi lindrer smertene (symptomet), men bruddet (problemet) vil aldri gro, vil aldri bli bra.

Vi må slutte å tenke straff og konsekvenser med en gang barna ikke hører på oss eller gjør ting som vi ikke liker. 

For disse takene vet jeg dukker raskt opp hos mange av oss. "Hvilke konsekvenser skal jeg gi han for at han skal lære"? 

Atferd er kommunikasjon. Når barna utfordrer oss med atferden sin, så er det et rop om hjelp. "Hjelp meg, jeg har det vanskelig, inni meg, og klarer ikke å hjelpe meg selv, ellers hadde jeg allerede gjort det".  Utfordrende atferd er en invitasjon til oss foreldre om å bli nysgjerrige.

"Get Curious not Furious". 

Vi må starte å fokusere på relasjonen istedenfor atferden til barna - da må vi snu fokuser over på oss selv.

"Hva er det barnet mitt opplever nå og hvordan kan jeg møte barnet mitt på en måte som ivaretar og styrker relasjonen mellom oss". 

Bak atferden er det følelser. Bak følelsene igjen gjemmer det seg behov. Atferd som utfordrer oss er følelser ute av kontroll. Følelser ute av kontroll fordi vi har oversett et behov hos barnet. Når vi overser et behov hos barnet blusser det raskt opp mange vanskelige følelser, og siden barn er født med alle sine følelser, men ikke evnen til å kontrollere de, trenger de masse støtte og hjelp fra oss. 

Det er først når vi klarer å se bak atferden og møte barna på deres behov og følelser at den uønskede atferden vil avta. 

(Vet vi snakker masse om barn og atferd, men dette er helt avgjørende å forstå dersom vi skal klare å møte barna på en god måte. Forstår vi ikke dette vil vi raskt glemme behovene til barnet og reagere direkte på selve atferden).

La barn få være barn!

De må få feile uten å få noen form for straff!

Vi må heie på dem og hjelpe de opp igjen når de faller. Ikke dra de lenger ned i søla med å bruke strategier som straff, kunstige konsekvenser, tomme trusler eller time-out. Dette er strategier som skaper avstand og går hardt utover båndet og tilknytningen mellom oss og barnet.

Uten en god tilknytning har vi ingenting.

Barna hører enklere på dem de har en god tilknytning til. Tilknytning er ferskvare og vi må forresten jobbe med den hver dag. 

Tilknytning er utvikling av sterke, følelsesmessige bånd mellom barn og foreldre.

Tilknytning er mer enn trygghet og gode følelser.  Det dreier seg også om å hjelpe barn med vanskelige følelser og støtte dem i utforsking og lek. Vi ønsker å være nær og gjøre godt for de vi har en god tilknytning til. Derfor får vi barn som ønsker å samarbeide når vi fokuserer på tilknytningen fremfor atferden.

Tilknytning har særlig blitt studert av den britiske psykologen John Bowlby, som beskrev gråt, klenging, frykt for fremmede og trygghetssøking som deler av et større biologisk betinget system, som bidrar til å opprettholde nærhet mellom foreldre og barn og sikrer omsorg og beskyttelse.

Kanskje tenker du nå «det er jo barnet mitt, jeg elsker jo barnet mitt over alt, vi har jo en god tilknytning». Det vet jeg at du gjør, men vi foreldre og barna våre kan også drives vekk fra hverandre dersom vi ikke jobber med relasjonen/tilknytningen hver eneste dag. Det er fort gjort å komme inn i en «vond sirkel» når vi har et barn som utfordrer oss mye med atferden sin, samtidig som vi må jobbe med våre egne følelser.

Det å jobbe med tilknytningen er ikke så avansert som det kanskje høres ut som - entusiasme over å møte barnet, gode blikk, smil, positiv oppmerksomhet, vise barnet glede over at dere er sammen, lek (ekte tilstedeværelse), la barnet delta masse i hverdagen og gi barnet oppgaver slik at det føler mestring.

Alt dette vil gjøre at barnet føler seg sett, forstått, betydningsfull, inkudert og elsket ubetinget.

Som er grunnleggende behov. Se hvor mange grunnleggende behov vi møter hos barna ved å legge inn disse enkle tiltakene. Som sagt, det er først når vi møter barna på deres behov og følelser at den uønskete atferden avtar.

Vi må jobbe med våre tanker og holdninger alle sammen ❤️ 

Vi MÅ komme oss bort fra den gammeldagse autoritære barneoppdragelsen hvor vi prøver å kontrollere atferden til barna våre, og istedenfor fokusere på oss selv. Hvordan vi kan styrke relasjonen. 

"Den eneste du kan forandre er deg selv, og når du endrer deg, så endrer også barnet seg!" Så enkelt, men allikevel så vanskelig. 

Vi må tro på at det går ann å oppdra barn uten straff, foreldrestyrte konsekvenser eller "slå hardt ned på atferden for at barnet skal lære"!

Krever dette mye av oss foreldre?

Ja, absolutt! Vi oppdrar ofte våre egne barn slik vi selv ble oppdratt, dersom vi ikke bevisstgjøres og jobber mot å endre retning. Vi må endre våre holdninger og tanker som vi har med oss fra vår egen barndom, som ligger latent i ryggmargen vår, og raskt blusser opp dersom vi blir trigget.

Men det er absolutt ikke umulig!

Den jobben vi legger ned nå er med på å forme barnet ❤️

Den jobben vi legger ned nå skaper robuste barn med god psykisk helse ❤️

Også du, jeg kan også bli for sint på barna mine.

Målet er ikke at vi skal bli perfekte foreldre.

Vi har også våre følelser og bagasje med oss fra barndommen som fort kan komme i veien for å hjelpe barnet å håndtere sine vanskelige følelser. Vi må være tålmodige og ha empati for oss selv også!

Som Hedvig Montgomery sier: “Skal du lykkes som forelder, må du ha ganske mye empati med deg selv. Selvpisking hjelper lite, og i stedet må du akseptere at det ikke blir perfekt, at resultatet noen ganger blir ganske middels” ❤️

Det viktigste er at vi hele tiden jobber med oss selv for å ha det best mulig sammen med barna. Jeg har troen på at mer kunnskap og forståelse for barnas utvikling og atferd vil hjelpe oss på veien ❤️

NB! Bli med å henge med oss en time på Foreldretimen LIVE, hvor du lærer hvordan du kan få barna til å samarbeide uten å kjefte, mase eller komme med tomme trusler 👇

Close

50% Ferdig

Legg igjen epost, så får du Raserianfall Guiden med en gang! 😍

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Nina Og Espen med inspirasjon og tips om hvordan du kan jobbe og skape samarbeid med barnet, også der ting har vært fastlåst, vanskelig, og kanskje også “eksplosivt”.  Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.