Jeg ble den kjeftemammaen jeg absolutt ikke ønsket å være

Har du blitt overrasket over hvor sint du kan bli på barnet ditt. Plutselig er tålmodigheten brukt opp, du står der og skriker, og kanskje sier ting du angrer på. Når barnet ditt har sovnet for kvelden kommer den dårlige samvittigheten snikende på.... 

Da er du ikke alene 

Jeg ønsker å fortelle deg hvordan min "foreldrekarriere" startet.

Jeg trodde jeg skulle bli en rolig og avbalansert mamma, før jeg fikk barn. Jeg er en person som svært sjeldent blir sint. Blir jeg irritert, går det fort over uten at noen egentlig merker noe til det.

Før jeg fikk barn, så jeg ofte på “nannyhjelpen” på TV, og tenke OMG, de foreldrene der har jo null kontroll på barna sine. Som de kjefter og skriker. Slik skal iallfall ikke jeg bli. Gjett hvem som var “mammaen i nanny hjelpen” noen år etterpå? Yes, det stemmer: MEG! 🤷‍♀️

Jeg fikk min første sønn for 6år siden. En viljesterk gutt som virkelig utfordrer meg med atferden sin. En fantastisk gutt som jeg vet vil komme langt her i livet, men for meg har det vært tøft. 

Når han kom i selvstendighetsalderen som toåring “mistet jeg meg selv”. Det var da han gikk fra det “uskyldige søte barnet” til et “monster” - dette var slik jeg følte det.

Plutselig sa han “nei” hele tiden, nektet alt og det var ingen metoder som fungerte. (Trodde jeg). Han ble sint for ting jeg så på som bagateller. Hele tiden. Alt ble feil.

Så mye følelser i en så liten kropp. Så mye vilje i en så liten kropp. For han hadde virkelig funnet ut at han har en “fri vilje”, og at han faktisk kunne nekte å gjøre som jeg sa. Han nektet, og jeg ble sint.

Jeg følte meg fastlåst, forstod ikke hva jeg skulle gjøre, og det som føltes som den eneste løsningen der og da var å mase, kjefte, heve stemmen og komme med tomme trusler. Jeg sto og skrek til den tapre toåringen, som kun prøvde å finne ut hvordan "verden" fungerte.

Det føltes som en diett - “På mandag skal jeg starte å trene og spise sundt” - “I morgen skal jeg slutte å kjefte og være den sinte mammaen jeg absolutt ikke ønsker å være”.

Jeg våkner om morgenen og tenker, i dag er dagen! «Nå skal jeg bli den mammaen som klarer å kontrollere meg selv». Etter ca. en time, hvor jeg virkelig jobbet med meg selv for å bevare roen sprakk jeg igjen.

 

Han viser sin vilje og blir sint når ting ikke går hans vei, noe som er helt normalt i den alderen. Jeg ble sint fordi han ble sint, og han ble sintere fordi han ble usikker og redd, og jeg ble enda sintere, og slik hadde vi det gående. Vi var kommet inn i en vond sirkel.

Hver kveld satt jeg med en klump i magen. Jeg følte meg mislykket som mamma, og var skamfull over den jeg var blitt. Det var jo ikke denne mammaen jeg skulle bli 😥

Som Jesper juul sier: «Når barna kommer i selvstendighetsalderen, blir veldig mange foreldrene trassige».

Og det ble jeg! Sønnen min trampet i gulvet, og jeg trampet tilbake. 

Nå ser jeg at sønnen min bare speilet meg, mine følelser. Han var en liten gutt som kun trengte en mamma som hjalp han med å håndtere sine vanskelige følelser, men jeg hadde mer enn nok med å håndtere mine egne følelser.

 

Han speilet bare meg. Jeg lærte han å reagere på denne måten. 

Å reagere med sinne. Jeg sa indirekte “i vår familie, når vi er stresset og føler oss fastlåst, er det slik vi reagerer overfor hverandre, og det er greit” - vi må huske at vi snakker med barna våre gjennom vårt kroppsspråk.

Barna våre lærer mer av den vi er, det vi gjør, enn alt vi sier ❤

Close

50% Ferdig

Legg igjen epost, så får du Raserianfall Guiden med en gang! 😍

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Nina Og Espen med inspirasjon og tips om hvordan du kan jobbe og skape samarbeid med barnet, også der ting har vært fastlåst, vanskelig, og kanskje også “eksplosivt”.  Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.