Det er aldri barnets ansvar å tåle det som skjer, det er de voksnes ansvar at det ikke skjer!

Jeg pleide å grue meg til å legge mitt eget barn, fordi jeg visste at han ikke kom til å høre og at det hele ville ende med et kaos fullt av sinte følelser.

Da var det leggetid igjen...

Da barnet mitt ikke reagerte den tredje gangen jeg ba han komme, kjente jeg at irritasjonen bygget seg opp. Det dukket opp tanker som «jeg er en dårlig mamma», «hva har jeg gjort galt siden han ikke hører på meg», «han oppfører seg som en uoppdragen unge», «hvorfor kan han aldri høre på meg», «jeg er såååå lei» og «jeg orker ikke mer» 😔

Meld deg på Foreldretimen live her! 

 

Hele situasjonen føltes så ufattelig håpløs!

Det dukket opp mange negative tanker om meg selv og barnet da han ikke hørte på meg. Jeg følte at dette var håpløst og jeg ble sint. Jeg kjente en vond klump i magen og en tom følelse i hele kroppen – det føltes så ufattelig håpløst. Jeg følte meg liten og at jeg ikke strakk til. At jeg ikke var verdt at han hørte på meg. 

Jeg tenkte at jeg ikke mestret å være mamma, at jeg var en dårlig mamma siden han ikke hørte på meg og ikke viste meg respekt. 

 

Jeg ble altfor sint

Så jeg ble skikkelig sint, altfor sint. Jeg hevet stemmen, men det hjalp ikke. Da mistet jeg kontrollen fullstendig. Det vokste og vokste inni meg. Hjertet slo raskere, jeg kjente at jeg ble varm, alle musklene spente seg og jeg fikk lyst til å bare skrike til han. Ofte gjorde jeg det også.

Alle tanker om å bevare roen, være tålmodig, snakke rolig og være den trygge mammaen han trengte, ble borte. Helt borte. Tunnelsynet kom på og det gikk i svart. Jeg mistet meg selv helt. Så jeg dro han i armen med meg inn på badet, litt for hardt. Pusset tennene hans i sinne, han skrek. Alt gikk så fort, og jeg var så sint. Han var også sint og skuffet over meg. Så fikk jeg endelig lagt han. 

 

Så kom den endeløse dårlige samvittigheten snikende på, igjen...

Da kom den dårlige samvittigheten, og jeg følte meg som verdens verste mamma – igjen. Tårene trillet nedover kinnet mitt. «Hvorfor må vi alltid ende dagene slik, og hvorfor klarer jeg ikke å bevare roen og være den trygge gode mammaen jeg egentlig ønsker å være?» spurte jeg meg selv. Jeg følte at jeg hadde mistet meg selv helt, og ikke hadde kontroll over meg selv eller sønnen min. Dette var sårt og tøft. Jeg kjente på følelsen av å ikke mestre det å hjelpe sitt eget barn.

 

Unnskyld 😔

Da han hadde sovnet gikk jeg inn på rommet hans. Jeg så på den nydelige sønnen min, som jeg elsket over alt og som lå der så uskyldig. Jeg strøk han over kinnet og sa «unnskyld, det skal ikke skje igjen».

 

Ingen foreldre er perfekte!

Ingen foreldre klarer å gjøre det «riktige» hver gang, og det er heller ikke målet. Men dersom vi foreldre ofte opplever at vi "mister oss selv" overfor barna, er det vårt ansvar å ta grep.

Foreldretimen live skal vi lære deg hvordan du kan bevare roen når det "stormer" som verst. Vi skal vise deg hvordan du forebygger raserianfall, samtidig som du styrker selvfølelsen til barnet

Vi ønsker å lære deg våre beste strategier slik at DU kan bli den forelderen du alltid har drømt om å være. 

Foreldretimen live er gratis, og det er for deg som har barn i selvstendighetsalderen (1 - 6år)

Klikk her, så gleder vi oss til å ha deg med! 💕

Close

50% Ferdig

Legg igjen epost, så får du Raserianfall Guiden med en gang! 😍

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Nina Og Espen med inspirasjon og tips om hvordan du kan jobbe og skape samarbeid med barnet, også der ting har vært fastlåst, vanskelig, og kanskje også “eksplosivt”.  Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.