Hvordan forstå hva som ligger bak alt det sinne hos barna våre

Forskning viser at barn som lærer seg å håndtere vanskelige følelser, får det enklere senere i livet.

 

Disse barna følger enklere sine drømmer, står opp for seg selv, takler bedre utfordringer og er mer robuste. Det å ta barnas følelser på alvor er en av de viktigste investeringene vi kan gjøre for barans fremtid.

Forskning viser at følelseslivet til barn er den desidert største faktoren når det gjelder å forstå hvorfor barn oppfører seg som de gjør.

Derfor bør fokuset være på følelsene og ikke atferden. 

Vi er født med alle følelsene våre, men ikke evnen til å regulere og kontrollere dem. Dette trenger barna enormt mye hjelp med og støtte til i hele barndommen.

 

Alle barn prøver til enhver tid å bli møtt på sine behov. 

 

De vil føle seg sett, forstått og betydningsfulle. Føle seg inkludert. Føle at de har en viss kontroll over eget liv. De ønsker ubetinget kjærlighet, tilstedeværelse og oppmerksomhet. Dette er noen av de grunnleggende behovene vi mennesker har.

Bak atferden er det følelser, bak følelsene igjen er det behov. 

Det er behovenen vi må ha fokus på, ikke atferden. 

 

Det er alltid en årsak til at barn oppfører seg slik de gjør.

 

Vi må være nysgjerrige og prøve å finne ut årsaken til at de blir sinte, får raserianfall, kaster leker, spytter osv.

Men hvordan kan vi få til dette? 

 

Se for deg en vulkan.

 

Nederst i vulkanen, i basen av vulkanen, har vi behovene til barnet. Når vi voksne ikke klarer å møte det behovet til barnet, vil det blusse opp mange vanskelige følelser. Tenk deg at dette er lavaen som bobler opp. Reaksjonen eller atferden er lavaen som spruter ut av vulkanen. Dette kan være et raserianfall, kasting av leker, spytting, frekke svar eller utagering.

             

Denne forståelsen (vulkanmodellen) endret mye hjemme hos oss.

 

Vi foreldre bruker ofte mye tid på å reagere og prøve å fikse reaksjonen eller atferden (lavaen som kommer ut) hos barnet.

Dette gjør vi ved å gi foreldrestyrte konsekvenser, vi tar fra barnet goder, gir det time-out, kjefter, kommer med tomme trusler, eller gir andre former for straff. Alt dette er rettet direkte mot atferden, og hjelper ikke barnet med det som egentlig er problemet, det som ligger bak atferden – behovene og følelsene.

                

Vi dømmer barnet ut fra atferden.

 

Når vi fokuserer på selve atferden vil det raskt trigge oss, og tanker som kan dukke opp er: «Slik oppførsel kan vi ikke ha noe av», «vi må slå hardt ned på denne type atferd for at barnet skal lære å oppføre seg bedre», «dette må få konsekvenser», «barnet har ikke respekt for meg», «barnet prøver å manipulere meg», «barnet gjør det bare for å være vanskelig» eller «barnet gjør det bare for å få viljen sin». Har vi disse tankene, jeg har hatt de selv og de kan enda dukke opp, har vi havnet på en blindvei.

Her dømmer vi barnet ut fra atferden, og glemmer å se på hva barnet egentlig trenger hjelp til. Vi lager oss negative tanker om barnet på bakgrunn av atferden. Negative tanker gir oss negative følelser. Siden vi alltid reagerer ut fra våre følelser, vil vi da reagere negativt overfor barnet.

 

Bli nysgjerrig.

 

Jeg ønsker at du skal gjøre noe annet fra nå. Når du opplever at barnet ditt blir sint og «mister seg selv», så prøv å være nysgjerrig på hvorfor barnet er så sint. 

  • Er barnet sliten og trenger et fang?
  • Trenger barnet litt ekstra oppmerksomhet?
  • Trenger barnet litt alenetid med deg? 
  • Hva er det egentlig barnet trenger? 

Atferd er kommunikasjon, og når barn utfordrer oss med atferden sin er dette et rop om hjelp. 

 

Det er alltid en årsak til at barna våre blir sinte

 

Som sag, det er alltid en årsak til at barna våre er sinte, og det må vi finne ut av. Årsaken er nesten alltid et underliggende behov. Vi må jobbe med årsaken bak atferden ellers vil vi aldri klare å hjelpe barnet å endre sin atferd.

Hvis vi går til basen av vulkanen og klarer å møte behovet og følelsene til barnet, vil den utfordrende atferden avta av seg selv. Barnet blir møtt på sine behov. Barnet blir møtt på sine følelser. Barnet føler seg sett og forstått. Dette skaper tillit og trygghet. Dette styrker selvfølelsen til barnet. Dette styrker det livsviktige båndet mellom oss og barnet. Dette gjør at barnet blomstrer og vi kan få frem det beste i barnet: Alt det fantastiske som ligger gjemt bak atferden hos barnet.

Dette er absolutt ikke enkelt, det krever trening hver dag, men det vil gjøre den store forskjellen for barna våre og oss selv som foreldre.

 

Oppsummering

Istedenfor å fokusere på å endre atferden (lavaen) som kommer ut av toppen på vulkanen, vil jeg at du skal gå ned til basen av vulkanen, være nysgjerrig og prøve å møte behovene/følelsene til barnet. Når du klarer å møte behovene/følelsene til barnet vil du se at den utfordrende atferden avtar av seg selv.

 

Ingen foreldre er perfekte!


Helt til slutt vil jeg si deg noe veldig viktig. Ingen foreldre er perfekte, og det er heller ikke målet. Målet må være at vi hele tiden jobber med oss selv for at barna skal ha det best mulig, og godta at noen dager «går rett vest», mens andre dager får vi til mer av det vi ønsker. Sånn er livet for oss alle.

Close

50% Ferdig

Legg igjen epost, så får du Raserianfall Guiden med en gang! 😍

Ved å legge inn navn og e-post samtykker du i å motta e-post fra Nina Og Espen med inspirasjon og tips om hvordan du kan jobbe og skape samarbeid med barnet, også der ting har vært fastlåst, vanskelig, og kanskje også “eksplosivt”.  Du kan melde deg av når du vil ved å trykke unsubscribe.