Konsekvenser for barn som ikke hører etter

"Hva slags konsekvens skal jeg gi når barnet mitt ikke hører etter?"

Det spørsmålet får vi nesten hver dag. Og jeg kjenner meg så igjen i det.

Her skal vi se på hvorfor barnet ditt ikke hører etter, hvilken konsekvens som faktisk hjelper, og hvordan du får barnet til å høre etter uten mas og trusler. Enten du har en 3-åring, 4-åring eller 5-åring hjemme.

Jeg husker en ettermiddag jeg sto på kjøkkenet og lagde middag. Ungen min lå på gulvet i stua med bilene sine, og jeg ropte at han måtte komme og vaske hendene. Ingen reaksjon. Jeg ropte igjen, litt strengere. Han ga fullstendig blaffen.

Så glapp det ut av meg:

"Hvis du ikke kommer NÅ, så drar vi ikke på lekeplassen i dag!"

Han begynte å gråte med en gang.

Og jeg husker hva jeg tenkte. Yes, endelig. Nå skjønner han alvoret. Nå må han lære at han ikke kan holde på sånn.

Men samtidig kjente jeg det stikke i magen. For lekeplassen var det eneste han hadde snakket om hele dagen. Han hadde gledet seg helt siden vi kom hjem fra barnehagen. Og der sto jeg og brukte akkurat den gleden mot han, for å få han til å vaske to hender.

Vi kaller det konsekvens. Men tenk på hva vi faktisk gjør.

La meg være ærlig om hva jeg egentlig drev med.

Jeg lette etter det som gjorde mest vondt for han. Noe jeg trodde fikk han til å skjønne alvoret.

Og hvorfor traff jeg akkurat lekeplassen? Fordi jeg kjenner ungen min. Jeg vet nøyaktig hva han gleder seg til, hva han elsker, hva som betyr noe for han.

Så jeg fant det ømmeste punktet hans. Og trykket på det. 

Det jeg ga han var ikke en konsekvens. Det var en straff.

En straff, bare pakket inn i et annet språk.

Og det er ikke rart at vi havner der.

Du står midt i hverdagskaoset. Du har sagt det samme fem ganger. Middagen svir seg, klokka går, og du vil bare bli hørt én eneste gang uten at ungen slår seg vrang. 

Da ligger truslene klare på tunga helt av seg selv.

"Hvis du ikke tar på deg skoene nå, så reiser vi ikke."
"Hvis du ikke hører etter, blir det ikke noe bok i kveld."

Det gjør deg ikke til en dårlig mamma. Det gjør deg til et menneske som har prøvd alt du kommer på. 

Men trusler har en utløpsdato

De funker. Der og da. Ungen stopper opp, reiser seg kanskje motvillig, og gjør som du sier. 

Problemet kommer senere.

For hva gjør vi foreldre den dagen barna våre ikke lenger bryr seg om Peppa Gris eller lekeplassen? Skal vi ta mobilen? Nettet? Vennene?

Hver gang vi bruker en trussel, bruker vi litt av den opp. Neste gang må den være litt større for å ha samme effekt. Så vi truer mer, tar bort oftere, og sitter til slutt igjen med en unge som stritter enda hardere imot enn før.

Det gir oss ikke et barn som samarbeider. Det gir oss et barn som venter på neste smell.

Men det finnes en annen vei, og den er faktisk enklere enn den du går nå.

Under skal jeg gå gjennom hvorfor ungen din ikke hører etter i utgangspunktet, hva som foregår inni en 3-, 4- og 5-åring, og de tre grepene som gir mest samarbeid hjemme hos oss. Det siste tar to minutter å teste i morgen tidlig.

Hvorfor hører han ikke etter? 

Du har sagt det tre ganger nå.

Han sitter med ryggen til og fortsetter som om du ikke finnes. Og et sted inni deg begynner tanken å melde seg: han gjør det med vilje. Han gir totalt blaffen i hva jeg sier.

Jeg har tenkt det selv. Mange ganger. 

Men som oftest skjer det noe helt annet.

Han er inni noe. Han har bygget en garasje av puter, han er midt i en historie inne i hodet sitt, og han klarer ikke å hoppe ut av den på kommando fordi vi står på kjøkkenet og roper ut en beskjed.

Vi voksne bruker et par sekunder på å skifte fokus. Små barn bruker mye lengre tid, og de trenger hjelp av oss for å klare det.

Så beskjeden når rett og slett ikke frem. Han har ikke fått kontakt med deg ennå.

Kjenner du igjen denne følelsen?

Tenk på en sjef du har hatt som aldri egentlig så deg. Som var litt krass, litt lite lyttende. Så kommer hun bort en fredag og sier at hun trenger at du tar en ekstravakt i helga.

Hva kjenner du da?

Og så tenk på en sjef som har sett deg. Som har spurt hvordan du har det. Som sier at hun vet du har mye hjemme med en liten en, og at hun setter pris på jobben du gjør. Og så spør hun om det samme.

Du kjenner noe helt annet, ikke sant.

Barna våre er akkurat like. De strekker seg for oss når de føler seg sett først.

Samarbeid sier noe om kontakten akkurat nå

Når han ikke hører etter, betyr det som regel bare at kontakten mellom dere trenger litt påfyll.

Og nei, det betyr ikke at dere har et dårlig forhold. Kanskje har han vært i barnehagen i ni timer. Du har startet rett på middagen. Dere har egentlig ikke møtt hverandre ennå i dag.

Barnet ditt er ikke vanskelig. Barnet ditt har det vanskelig.

Det er dette som ligger bak uttrykket connection before correction. Kontakt før korrigering.

Det snur hele spørsmålet på hodet.

I stedet for å lure på hvilken konsekvens han skal ha, begynner du å lure på hvordan du får kontakt med han først.

Og det er faktisk noe du kan gjøre noe med allerede i morgen tidlig. Jeg viser deg nøyaktig hvordan du gjør det lenger ned.

Når skjønner barn egentlig konsekvenser?

Kort svar: mye senere enn de fleste av oss tror.

Barn under tre år klarer nesten ikke å koble det de gjør nå med noe som skjer senere. Fra fire- til femårsalderen begynner det å komme litt, men stort sett bare når de er rolige. Selve evnen til å tenke seg fremover, stoppe seg selv og velge noe annet er ikke ferdig utviklet før langt inn i voksenlivet.

Sånn er hjernen bygget. Den delen som styrer følelser og impulser er på plass tidlig. Den som skal tenke seg om, se konsekvenser og bremse, kommer sist.

Derfor biter ikke "hvis du ikke, så"

Når du sier "hvis du ikke kommer nå, så drar vi ikke på lekeplassen", ber du han egentlig om å gjøre tre ting samtidig:

• Ta inn at det finnes et valg
• Se for seg noe som skjer om flere timer
• Roe seg nok ned til å velge det lure

Han står midt i lek og har akkurat begynt å miste det. Han klarer ikke én av de tre.

Det han oppfatter er stemmen din. Alvoret. At mamma er sur.

Han vet det godt. Han klarer det bare ikke ennå.

Dette brukte jeg selv lengst tid på å skjønne.

Spør en femåring om man får lov å slå, og han svarer nei før du er ferdig med spørsmålet. Han vet det utmerket godt.

Men å vite noe mens du sitter rolig ved kjøkkenbordet, og å klare det når lillebror river ned tårnet ditt, er to helt forskjellige ting.

Han mangler ikke kunnskap. Han mangler bremser. Og bremser kommer med tid og øving.

Hva det betyr for deg

Hvis du har stått der og lurt på hvorfor ingenting biter, uansett hvor tydelig du prøver å være:

Du har ikke gjort noe galt. Du har forventet noe han ikke får til ennå.

Og det er faktisk en lettelse. For da slipper du å lete etter den rette konsekvensen. Jobben din blir å hjelpe han med det han ennå ikke klarer alene.

Vi har samlet de tre stegene som gjør det lettere å få ungen med deg i Samarbeidsguiden. Den er gratis, og du kan hente den her.

3-åringen som ikke hører etter

Har du en 3-åring som ikke hører etter, er det ikke rart du er helt tom.

Treåringen din har akkurat oppdaget at han er et eget menneske med egne meninger. Og han øver på det hele dagen. Stort sett på deg.

Tre ting skjer i denne alderen.

Han skjønner ikke "om fem minutter."

Tid betyr omtrent ingenting for en treåring. "Vi drar snart" er like konkret for han som "vi drar når vinden snur". Så når du kommer for å hente han, føles det som om du plutselig avbryter midt i det beste han vet. Selv om du sa fra tre ganger.

Han har ingen bremser.

Når følelsen kommer, kommer den med full styrke og med en gang. Han får en idé, og så gjør han den. Sånn skal det faktisk være akkurat nå.

Han øver på å bestemme selv.

Vi kaller det gjerne trassalder. Men det han holder på med, er å finne ut at han er sin egen person. Det er en god ting, selv om det ikke føles sånn klokka sju om morgenen når han slår seg totalt vrang over et par sokker.

Hva som hjelper hos en treåring

• Kortere beskjeder. Én ting om gangen.
• Vis i stedet for å rope. Gå bort, ta han i hånda, gå sammen.
• La han velge mellom to ting du kan leve med begge deler av.
• Regn med at han trenger hjelp gjennom overgangen. Hver gang. I lang tid ennå.

Og det aller viktigste: at du gjør det samme i morgen også. Treåringen lærer av at ting gjentar seg, ikke av at du forklarer godt nok én gang.

4-åringen og 5-åringen som ikke hører etter

Har du en 4-åring eller 5-åring som ikke hører etter, blir det på en måte verre. For nå forstår han jo.

Han kan gjenta regelen ordrett. Han vet at vi ikke slår, at tenner skal pusses, at maten ikke skal på gulvet. Og likevel står du der og sier det for sjette gang, og kjenner at det snart klikker.

Det er derfor det treffer så hardt. Når en toåring ikke hører etter, tenker du at han er liten. Når femåringen ikke hører etter, tenker du at han gjør det med vilje.

Men det er tre ting som skjer samtidig.

Han forstår, og klarer det likevel ikke i øyeblikket.

Å vite noe og å klare det midt i en situasjon er to helt forskjellige ferdigheter. Den andre kommer flere år etter den første.

Han har holdt seg sammen hele dagen.

Ni timer i barnehagen. Han har delt, ventet på tur, sittet i samling, tatt hensyn til femten andre unger. Så kommer han hjem til deg og faller fullstendig sammen fordi brødskiva ble skåret feil.

Det er hos deg han tør å slippe alt. Du er den tryggeste han har. Det er en ganske slitsom kompliment, men det er faktisk en kompliment.

Han har lært at det går an å forhandle.

En femåring er en dyktig forhandler. Har "bare en gang til" funket før, prøver han igjen. Hver gang.

Og så det med latteren

Du står der og er så tydelig du klarer. Og så ler han deg bare opp i trynet.

Det føles respektløst, og det er en av de tingene som gjør oss aller mest forbanna. Jeg kjenner selv at jeg holder på å bli gæren bare jeg tenker på det.

Men hos en femåring er latteren ofte det som kommer ut når han blir usikker, eller når stemningen blir for spent. Han vet rett og slett ikke hva han skal gjøre med det som skjer.

Hva som hjelper hos en fire- og femåring

• Få kontakt før du sier noe. Han skal se deg, ikke bare høre deg fra kjøkkenet.
• Færre ord. En femåring slutter å følge med rundt setning tre.
• Står du for noe, så stå i det. Blir "bare fem minutter til" til femten hver gang, lærer han at grensene dine kan forhandles.
• Gi han et valg innenfor rammen din, så han kjenner litt kontroll selv.
• Regn med at ettermiddagen mellom fire og seks er det tøffeste tidspunktet på hele døgnet. For dere begge.

Hvordan få barnet til å høre etter: 3 ting som faktisk funker

Klokka er kvart på fem. Du står på kjøkkenet med middagen, han sitter på gulvet i stua med bilene sine.

"Nå er det middag!"

Ingenting.

Du sier det igjen, litt høyere. Fortsatt ingenting. Og du kjenner at det begynner å koke.

Jeg har stått der tusen ganger.

Dagen etter prøvde jeg noe annet

Og jeg skal være ærlig: jeg gjorde det mest fordi jeg rett og slett ikke orket en ny runde med kjefting.

Så i stedet for å rope fra kjøkkenet, skrudde jeg ned plata og gikk inn i stua. Satte meg ned på gulvet ved siden av han. Sa ingenting om middag.

Han så så vidt opp. Fortsatte med bilen sin.

Jeg tok en bil selv og begynte å kjøre den bortover teppet. Brummelyd og hele greia. Det føltes ganske dumt, og halve hjernen min sto og tenkte på at potetene kokte over.

Etter et minutt sa han "den skal inn i garasjen". Og da var vi liksom i gang.

Så sa jeg: "Skal vi kjøre den røde bilen inn på badet, så vasker vi hendene der?"

Han reiste seg og ble med.

Jeg husker at jeg sto ved vasken og tenkte: var det virkelig så lite som skulle til?

Og nei, det var ikke så enkelt. De neste ukene funket det noen dager, og bommet fullstendig andre dager. Men det var første gangen jeg skjønte at de to minuttene før beskjeden betydde mer enn alt jeg sa etterpå.

Her er de tre grepene jeg bruker mest.

1. Gå inn i leken før du sier hva som skal skje

Legg fra deg sleiva. Gå inn i stua. Sett deg ned på gulvet ved siden av han.

Ikke si noe om middag ennå.

Bare vær med:

"Oi, kjører du den røde bilen inn i garasjen?"

Eller ta en bil selv og begynn å brumme.

Gi det ett minutt. Kanskje to.

Barn merker med en gang om vi er der på ekte, eller om vi står i døra med mobilen i hånda og tenker på at potetene koker over. Jeg har prøvd begge deler, og bare den ene funker.

Når han kjenner at du er med han, skjer det noe. Du er ikke lenger hun som kommer og avbryter det beste han vet. Du er hun som er med i leken, og som nå skal noe annet.

Først da gir du beskjeden.

2. La leken bli med inn i overgangen

Dette er det tipset vi får flest meldinger om.

I stedet for "nå må du legge fra deg bilene, vi skal pusse tenner", prøv:

"Oi, den røde bilen er jo skikkelig skitten. Skal vi kjøre han inn på badet og vaske han?"

Eller når dere skal dusje: "Lastebilen trenger vask den også. Kom, så kjører vi han inn i dusjen."

Eller på vei ut: "Skal vi gå baklengs eller forlengs til bilen?"

Det høres tullete ut, og det er akkurat derfor det funker. Plutselig er overgangen noe dere gjør sammen, i stedet for noe du drar han bort fra.

Barn elsker tull og tøys. Ta buksa til fireåringen på hodet ditt, lat som ingenting, og se hva som skjer.

3. Gi han et valg

Barn i denne alderen har et voldsomt behov for å bestemme over seg selv. Det er derfor det koker over når vi voksne bestemmer absolutt alt, hele dagen.

Du bestemmer fortsatt at tennene skal pusses. Men han kan få bestemme hvordan.

• "Vil du gå eller krabbe til badet?"
• "Vil du ta på deg buksa eller genseren først?"
• "Skal du eller jeg skru av TVen?"
• "Vil du sitte på ryggen min, eller skal vi gå baklengs?"
• "Vil du ha ost eller leverpostei på skiva?"

Det tar to sekunder å si. Og ofte er det hele forskjellen mellom at han følger etter deg inn på badet, og at du bærer en skrikende fireåring dit.

Hvis du bare skal prøve én ting i morgen

Ta det første.

Sett deg ned på gulvet i to minutter før du sier hva som skal skje.

Det kommer ikke til å funke hver eneste gang. Ungen din kommer fortsatt til å slå seg vrang noen dager, og du kommer fortsatt til å ha morgener der alt går rett i dass. Sånn er det hos oss også.

Men det kommer til å funke oftere. Og oftere er nok til at hele hverdagen føles annerledes.

Men skal barn aldri ha konsekvenser?

Jo da. Konsekvenser har absolutt en plass.

Men det er stor forskjell på tre ting vi ofte blander sammen.

Naturlige konsekvenser

Disse skjer helt av seg selv.

Han går ut uten votter, og så fryser han på hendene. Han søler melk, og så må han hjelpe til med å tørke opp.

Du trenger ikke gjøre noe som helst. Livet gjør jobben. Og du kan gjerne tørke opp sammen med han, så det blir en trygg vane i stedet for en straff.

Logiske konsekvenser

Disse henger direkte sammen med det som skjedde, og handler som regel om trygghet.

Han kaster ball på lillebror, og ballen blir borte en stund. Han løper mot veien, og du tar han i hånda eller bærer han.

Den er forutsigbar. Den gir mening. Og du hjelper han med følelsene som kommer etterpå.

Og så har vi den tredje

"Hvis du ikke hører etter, blir det ingen bok i kveld."

Det høres ut som en konsekvens. Men boka på senga har jo ingenting med skoene i gangen å gjøre.

Vi tar bort noe vi vet han bryr seg om, nettopp fordi vi kjenner ungen vår så godt. Og det vi sitter igjen med er som regel et barn som slår seg totalt vrang, en kveld som sporer helt av, og dårlig samvittighet hos oss.

Barn tar seg ikke sammen fordi vi truer med å ta noe fra dem.

Et barn slutter ikke å slå fordi Peppa Gris blir borte. Det slutter å slå når noen hjelper det å forstå hva som skjedde, og øver sammen med det på hva man kan gjøre i stedet.

Så ja, konsekvenser har absolutt sin plass. Men de bør være:

• Naturlige
• Logiske
• Ikke straff pakket inn i et penere ord

Den største misforståelsen

Vi tror målet er at ungen skal høre etter akkurat nå. Men det vi egentlig vil, er at han skal klare det litt bedre neste gang.

Og det er to helt forskjellige jobber. Den første løser ettermiddagen. Den andre løser de neste fem årene.

Ekte læring skjer i møte med trygghet, ikke trusler.

Straff eller konsekvens? Det handler om intensjonen

Vi var innom dette helt i starten. Nå skal vi se skikkelig på hva som skiller de to.

Straff sier: jeg skal få deg til å skjønne alvoret ved å gi deg noe ubehagelig.

Konsekvens sier: jeg vil hjelpe deg å forstå det som skjedde, så du får det til litt bedre neste gang.

Forskjellen ligger sjelden i ordene vi bruker. Den ligger i hva vi håper skal skje inni barnet.

Jane Nelsen, som har skrevet om dette i mange tiår, stiller et spørsmål jeg aldri blir helt ferdig med:

Hvor fikk vi den sprø idéen fra at barn må føle seg verre for å gjøre det bedre?

Tenk på sist du selv følte deg ydmyket eller urettferdig behandlet. Fikk du lyst til å samarbeide da?

Det lille varselsignalet

Kjenner du at "hvis du ikke gjør som jeg sier, så..." ligger klar på tunga, er det verdt å stoppe et halvt sekund og spørre deg selv:

Hva er det egentlig som skjer i meg akkurat nå?

For som regel er det der det avgjøres. Ikke hos barnet.

Og nei, dette betyr ikke at du aldri skal sette grenser. Barn trenger grenser. De trenger å vite hvor du står. Men grensene kan komme fra et sted der du vil han vel, i stedet for fra et sted der du bare må ha kontroll.

Hva de faktisk kommer til å huske

Ungene våre kommer ikke til å huske hvilke konsekvenser vi ga dem.

De kommer til å huske hvordan det var å være hjemme hos oss. Om de ble forstått. Om de følte seg elsket også når de rotet det skikkelig til. Om vi sto på samme lag, også når vi sa nei.

Og det bygges ikke ferdig på én ettermiddag. Det bygges i alle de vanlige dagene, også de som går rett i dass.

Er det noe galt med barnet mitt?

Nesten alle foreldre lurer på det en eller annen gang. Som regel klokka elleve om kvelden, med mobilen i hånda, etter en dag der absolutt alt gikk galt.

Så la meg si det med en gang: at et barn mellom ett og seks år ikke hører etter er noe av det aller vanligste som finnes. Det sier ingenting om ungen din, og det sier ingenting om deg.

Samtidig er det helt greit å spørre noen hvis magefølelsen din sier at det er noe mer. Det er ikke det samme som å tro at noe er galt.

Ting det kan være verdt å nevne på helsestasjonen:

• Du lurer på om han hører godt nok, for eksempel etter mange ørebetennelser
• Han ser ikke ut til å forstå hva du sier, ikke bare at han lar være å gjøre det
• Barnehagen kjenner igjen akkurat det samme bildet som deg
• Han finner nesten aldri ro, uansett hvor han er eller hvem han er sammen med
• Det har vart lenge, og du kjenner at det tapper deg helt

De aller fleste som spør får svaret at dette er helt vanlig for alderen. Og da har du i det minste sluppet å ligge og lure.

Så hva gjør du i morgen tidlig?

Hvis du bare skal sitte igjen med én ting fra hele denne artikkelen, la det være denne:

Ungen din er ikke ute etter å knekke deg. Han øver fortsatt på noe som er skikkelig vanskelig, og han trenger deg til å hjelpe han gjennom det.

Og du trenger ikke å bli en helt annen mamma for at det skal bli bedre hjemme hos dere. Du trenger noen få grep som funker når du er sliten. Når klokka er kvart på fem og du har null igjen på tanken.

Så neste gang du kjenner at det koker, og "hvis du ikke, så" ligger klar på tunga:

Stopp et halvt sekund. Gå inn i stua. Sett deg ned på gulvet. Få kontakt først.

Det kommer til å gå rett i dass noen dager. Det gjør det hos oss også. Men du kommer til å merke forskjellen ganske fort.