Søsken som krangler HELE tiden 🥵

Jeg husker den kvelden så godt.

Barna var lagt.

Det hadde vært enda en dag med “DET ER MIN!”, dytting og tårer.

Jeg hadde sagt:

“Nå holder det.”

“Si unnskyld.”

“Tåler dere ikke å leke sammen, så tar jeg den leken.”

Jeg gikk imellom.

Avbrøt.

Bestemte.

Tvang de til å dele.

Og hevet stemmen mer enn jeg liker å innrømme.

Da jeg satt på sengekanten den kvelden, kjente jeg det.

En klump i magen.

En følelse av å ha mislyktes.

“Dette var ikke sånn jeg så for meg å ha to barn.”

Jeg hadde jo sett for meg latter.

At de skulle ha hverandre.

At jeg skulle høre dem hviske på rommet og le sammen.

Ikke at jeg skulle være den som alltid stoppet, delte, korrigerte.

“Hva om det er jeg som gjør dette verre?”

Den tanken slapp meg ikke.

Så jeg begynte å lete.

Lese om søskenrelasjoner.

Om hva som faktisk skjer mellom barn når de krangler.

Jeg tok videreutdanning som helsesykepleier.

Dykket ned i utvikling, tilknytning og hvordan barn lærer.

Og det jeg oppdaget … endret alt.

Søskenkrangling er ikke problemet.

Det er treningsarenaen deres.

Det er her de lærer å si stopp.

Å tåle at andre sier stopp.

Å sette grenser.

Å håndtere frustrasjon.

Å finne tilbake til hverandre igjen.

Men fordi jeg gikk rett inn og stoppet, delte og løste alt for dem …

tok jeg fra dem muligheten til å lære.

Uten å mene det, skapte jeg mer rivalisering 🥺

Mer frustrasjon.

Mer “DET ER MIN!”

Mer avstand mellom barna mine.

Det var ikke barna som var problemet.

Det var måten jeg gikk inn i krangelen på.

Da jeg begynte å gjøre noe annerledes, skjedde det noe.

Jeg sluttet å gå rett på løsning.

Begynte å stoppe opp og spørre: 

Hva skjer egentlig her?

Jeg begynte å forebygge før det smalt.

Lærte dem hva de kunne si i stedet for å slå.

Hjalp dem å stå i følelsene – uten at jeg tok over.

Og sakte, men sikkert, endret stemningen seg.

Kranglene varte kortere.

De fant oftere løsninger selv.

De delte på eget initiativ.

Og jeg hørte noe jeg nesten hadde glemt:

Latter fra rommet.

Dette er kjernen i Søskenkoden.

Ikke bare å si “nå holder det” – og få det stille der og da.

Men å vite hva du kan gjøre i stedet –

slik at du både setter en tydelig grense og hjelper dem å lære noe av det.

For ja, vi kan alltid stoppe bråket i øyeblikket.

Men hvis ingenting blir lært, kommer den samme krangelen tilbake i morgen.

Søskenkrangling betyr ikke at det er noe galt med barna dine – eller deg.

Det betyr at de er midt i treningen.

Og du kan hjelpe dem å komme dit du egentlig ønsker:

• At de slutter å slå.
• At de klarer å ordne opp uten at du må gripe inn i hver eneste krangel.
• At de faktisk er glade i hverandre – ikke bare tåler hverandre.

Ikke bare ro akkurat nå.

Men en måte å være søsken på som varer ❤️