Når storebror er hardhendt mot lillesøster 😔

I dag klikka det for meg da min eldste sønn, som snart fyller 3 år, gjentatte ganger slo og kløp sin lillesøster på 3 måneder.

Jeg skrek høyt NEI! (på rent instinkt) til eldstemann. Og hva gjør han? Ler og fortsetter å slå. Jeg kokte over, helt seriøst

Det kjipe var at én del av meg, selv midt i kaoset, visste at det var feil å bli så sint på 3-åringen.

Likevel var dét det eneste den andre delen av meg ville, og det som skjedde.

Jeg fikk en følelse av at jeg virkelig måtte vise han med hele meg at dette ikke var grei oppførsel, men jeg ser jo i ettertid at min oppførsel overfor han ikke var noe bedre.

Jeg tok 3-åringen gjentatte ganger hardt i armen og sa NEI, og dro han vekk fra babyen. Alt endte i gråt til slutt.

Jeg fikk heldigvis trøstet og sagt unnskyld til 3-åringen etterpå, men sitter igjen med en skikkelig vond følelse. 

Jeg vet at jeg skulle reagert annerledes, men jeg klarte det ikke!

Er så redd for at dette bare er starten. Han har blitt så sta og tester grenser som bare det, spesielt etter at babyen kom.

Jeg skjønner jo at det må være skikkelig tøft for ham, med en ny i hus som tar all oppmerksomheten, spesielt fra meg, som jo må amme, vugge og ha lillebror på armen støtt og stadig. 

Jeg skjønner bare ikke hva jeg skal gjøre 😔

La meg fortelle deg en historie om storebror Emil som kanskje kan hjelpe deg 🤍

I et koselig hus ved enden av en svingete vei, bodde en liten gutt ved navn Emil med sine kjærlige foreldre. Emil hadde alltid vært familiens strålende stjerne, med sin mors smil og sin fars latter.

Men en dag ble alt annerledes; Emil ble storebror.

I begynnelsen var Emil nysgjerrig på den lille skapningen som bare sov, spiste og gråt. Men snart nok begynte han å føle seg oversett. Mamma og pappa virket alltid trøtte og hadde sjelden tid til å

bygge tårn av klosser eller lese hans favoritteventyr - de tingene de pleide å gjøre sammen.

Hver gang mamma kysset babyens panne, kjente Emil et stikk i magen. Han visste ikke hvordan han skulle forklare at han følte seg ensom og forvirret. Han savnet å være midtpunktet og lengtet

etter de stille stundene med mamma og pappa. For å vise dem hvordan han følte det, begynte Emil å oppføre seg annerledes. Han kastet sine klosser, nektet å spise grønnsakene sine, og noen

ganger var han mindre forsiktig rundt sin lillesøster enn han burde være.

Foreldrene hans, utmattet og bekymret, forsto ikke at dette var Emils måte å si "Se meg, jeg er her også, og jeg trenger dere!" Deres svar var ofte et fast "nei" og turen tilbake til rommet hans for

en tenkepause. Emil følte seg enda mer frustrert og alene, han visste ikke hvordan han skulle gjøre det klart at han ikke bare var "slem" - han var bare en liten gutt som prøvde å tilpasse seg en

stor forandring. Han var bare en liten gutt som ikke klarte å sette ord på sine følelser og behov enda, og kommuniserte derfor dette gjennom kroppen.

Det var ikke før en regntung ettermiddag at mamma satte seg ned ved siden av Emil. Han satt i vinduskarmen og så på dråpene som lekte kappløp på vinduet. Mamma tok en dyp innånding og

sa, "Emil, jeg vet at alt har forandret seg, og det har vært vanskelig for deg, ikke sant?" Hun strakte seg ut og løftet ham inn i en klem. "La oss snakke litt," sa hun mykt.

De brukte ettermiddagen på å snakke og leke, bare Emil og mamma. De lagde et stort puslespill sammen, og Emil hjalp til med å velge lillesøsters antrekk for dagen. Senere kom pappa hjem

tidlig, og de tilbrakte resten av kvelden med å gjøre Emil til "hjelperen" - han fikk hjelpe til med å bade babyen, velge en sang for nattasangen, og fortelle en historie om en modig ridder -

selvfølgelig var ridderen Emil selv.

Sakte, men sikkert, lærte Emil og hans foreldre å kommunisere bedre. Med tålmodighet og kjærlighet begynte de å forstå at Emil sin oppførsel var hans måte å uttrykke sine behov på. De skapte nye rutiner som inkluderte daglig kvalitetstid for Emil, og sørget for at han visste at han var like elsket og viktig som den nye babyen.

Som tiden gikk, ble huset ved enden av den svingete veien fylt med mer latter og mindre frustrasjon. Og selv om han fortsatt var en storbror med store følelser, visste Emil nå at hans plass i

familien var trygg og at hans følelser alltid ville bli hørt, sett og forstått. Den beste følelser i verden, og det viktigste foreldrene til Emil kunne gjøre for han.